På vei til Bakau
KJÆRE ANNA
Her var jeg da. Helt alene i et fremmed land på vei til en by som heter Bakau. Jeg hadde fått krabbet meg bort fra veien, og nå sto jeg midt i rundkjøringen Turntable. Den var som en liten øy midt i krysset, så jeg var heldigvis trygg for bilene her. Jeg speidet rundt meg. Tenk, tenk, tenk! Jeg måtte finne på noe lurt, slik at jeg kunne komme meg videre til Bakau. Det var ingen tid å miste. Kofferten kunne jo bli tatt med videre når som helst, og da ville det være nesten umulig å finne den igjen.
Bææ, bææ, bææ. Jeg snudde meg etter lyden. Det var en flokk med sauer som kom vimsende over veien. De så ikke ut til å bry seg mye om bilene. «Hello», ropte jeg. «Bææ», svarte de. Åh, det er alltid så irriterende med sauer. De er så utrolig dumme. Egentlig tror jeg de ikke er det, Anna. Jeg tror nemlig de bare lurer oss til å tro det, så de kan få fred til å holde på med sitt.
Jeg prøvde en gang til. «HELLO! STOP!» ropte jeg så høyt jeg kunne. Merkelig nok stoppet de. Hele flokken snudde seg, og syv par øyne stirret lettere irritert på meg. Jeg hadde fått oppmerksomheten deres og fortet meg å si: «BAKAU!» De fortsatte å stirre på meg, så snudde alle sammen hodet mot høyre og stirret bortover en av veiene som førte ut av rundkjøringen. «Bææ, bææ», sa den største sauen. De andre svarte i kor, og så gikk de. Dumme sauer, tenkte jeg. Hvorfor kunne de ikke bare hjelpe meg, eller hadde de det? Hadde de vist meg retningen til Bakau da de snudde på hodet sitt og så nedover den veien? Det var verdt et forsøk. Jeg følte meg i bedre humør. Nå visste jeg hvert fall hvilken retning jeg skulle.
«BAKAU, BAKAU!» hørte jeg noen rope. Jeg så meg rundt, og fikk øye på en gutt som hang halvveis ut av skyvedøren på en av disse irriterende kassebilene. Han slo hånden sin mot døra på bilen mens han ropte. Hvis jeg hadde rett, var kassebilene busser og at denne var på vei til Bakau. Jeg måtte finne en måte å snike meg ombord. Kassebilen kjørte inn i rundkjøringen. Plutselig kom alle sauene løpende ut i veien. De senket farten foran kassebilen slik at den måtte bråstoppe. Nå hadde jeg sjansen. Bak på kassebilen var det en stige opp til takgrinden. Jeg klatret lynraskt opp. Saueflokken gikk videre, men før den var helt ute av veien, snudde alle sammen seg og så på meg. Denne gangen med et litt lurt uttrykk i øynene. «Bææ, bææ, bææ» sa de. Jeg vinket til dem og ropte: «Abaraka! Jerejef!»
Sauer er kanskje ålreite dyr likevel, tenkte jeg. Det hadde vært en lang dag. Kassebilen gynget behagelig frem og tilbake, og til slutt må jeg ha sovnet. Jeg våknet nemlig brått av noe jeg først trodde var et grusomt mareritt. En gigantisk skygge dekket for solen. Jeg hørte et hest skrik som fikk pelsen min til å reise seg. Skyggen kom nærmere. Den var på vei rett mot meg og jeg hadde ingen steder å gjemme meg. Kassebilen kjørte ganske fort, så jeg kunne ikke komme meg av heller. Det var bare en ting å gjøre. Jeg krøp sammen i et hjørne av takgrinden og lukket øynene. Det siste jeg så var klør som lignet på sylskarpe kniver som var rettet mot meg. Dette er slutten, tenkte jeg.
Skyggen løftet meg opp med klørne sine. Jeg åpnet øynene så vidt der jeg hang opp ned under kjempefuglen. Jeg åpnet øynene helt og kunne se at den var brun og helt skallet på hodet. Jeg hadde sett sånne fugler på film før, men jeg kom ikke på hva de het.
Jeg prøvde å gjøre meg tung, jeg prøvde å være skikkelig urolig og jeg prøvde å skrike så høyt jeg kunne, men til ingen nytte. Kjempefuglen bare fløy videre. Jeg så ned på bakken og lurte på hvor jeg var og hvor kjempefuglen tok meg hen. Kanskje den hadde unger, og jeg var middagen deres? Nei, jeg ville helst ikke tenke på det.
Plutselig fikk jeg øye på et stort skilt under meg. Der sto det Welcome to Bakau. Det var jo hit jeg skulle! Kjempefuglen fløy lavere og gikk inn for landing, og nå så jeg det jeg hadde fryktet. I et enormt tre var det nemlig et rede med tre små hoder i. Jeg var middag!
Klem fra «musestek» Calvin.
PS! Har kommet på hva kjempefuglen heter. Det er en gribb, og jeg tror de bare spiser døde dyr...