Abaraka og Jerejef
KJÆRE ANNA
Nå skal du høre. Kofferten var altså på vei ut av ankomsthallen, og jeg satt fremdeles fast på bagasjebåndet på vei gjennom hullet i veggen igjen. Og nei, Anna, det var ikke et musehull! Omsider klarte jeg å vrikke meg løs. Nå var det ingen tid å miste. Privatdetektiv Calvin var tilbake på saken og måtte handle raskt. Med den mørkegrå kofferten som mål, kom jeg meg inn i ankomsthallen igjen. Jeg kunne se mannen som hadde tatt kofferten gå ut av flyplassen. Jeg løp slalåm mellom de reisendes bein. Og i det jeg stormet ut gjennom døren, kunne jeg se at den mørkegrå kofferten, MIN KOFFERT, ble løftet opp på et biltak. Bilen startet og kjørte av gårde. Jeg prøvde å rope mens jeg viftet med labbene. «STOPP!» Men den stoppet ikke. Og der sto jeg og så kofferten forsvinne. Hva skulle jeg gjøre nå?
Plutselig hørte jeg noe kjent. Det var noen som sang og kvitret oppe i et tre. Den kvitringen hadde jeg akkurat hørt et annet sted. Var det Garder? Nei, han var på Gardermoen. Kunne det være noen i familien hans? Kunne jeg ha sånn flaks. «Hallo, der oppe», ropte jeg. Ingenting skjedde. Kanskje de ikke skjønte norsk, tenkte jeg. Jeg kunne litt engelsk, så jeg ropte: «Hello, anyone there?» Fremdeles ikke noe svar.
«Wolof eller Mandinka», var det en som ropte til meg. I skyggen av et stort tre sto et esel og smattet på et tørt gresstrå. «Wolof eller Mandinka? Er du sikker?» spurte jeg. «Ja, prøv så får du se», svarte eselet. Det som skjedde videre nå er nesten litt flaut å fortelle, Anna.
Jeg gikk nemlig bort til treet der kvitringen kom fra, stilte meg under og ropte alt jeg kunne: «Wolof! Mandinka!» Kvitringen stoppet et lite øyeblikk, og så begynte den igjen, men denne gangen mye sterkere. Det hørtes nesten ut som latter. Satt det virkelig en flokk med fugler i treet og lo av meg? Så frekt! En som hvert fall lo var eselet. Har du noen gang hørt et esel le, Anna? Det er skikkelig irriterende å høre på, og i hvert fall når jeg skjønte at det lo av meg.
Eselet så nok at jeg ble litt irritert, så han kom bort til meg. Han fortalte at han het Boo og spurte om det var min første tur til Gambia. Jeg fortalte hva jeg het, og at jeg hadde fulgt etter en koffert full av tannbørster og tannkrem og endt opp her. Jeg fortalte også at kofferten hadde forsvunnet ut av flyplassen på taket av en bil. Og jeg fortalte at jeg trodde at jeg hadde kjent igjen fuglene og derfor ville be dem om hjelp til å følge etter bilen med kofferten.
Jeg skjønte at han hadde ledd på grunn av det med Wolof og Mandinka. Så jeg spurte han hvorfor han hadde sagt at jeg skulle si det til fuglene? Han fortalte meg at Wolof og Mandinka var lokale språk i Gambia. Han hadde jo ikke ment at jeg skulle rope ordene. Han hadde ment at jeg skulle snakke med fuglene på enten Wolof eller Mandinka. Boo visste jo ikke at jeg ikke kunne de språkene. Vi lo litt av misforståelsen.
Boo fortsatte å fortelle at engelsk er det språket i Gambia man skal bruke ifølge loven. Grunnen til dette er at Gambia en gang var en koloni av Storbritannia. Helt fra 1888 og frem til 1965 var det Storbritannia som bestemte i Gambia. Han fortalte også at selv om engelsk er det språket man skal bruke, er det mange som ikke kan det så godt.
Boo fortalte og fortalte, og jeg glemte meg helt bort. Men plutselig kom jeg på kofferten igjen. «BOO!» nesten ropte jeg. Boo skvatt til og så forskrekket på meg. «Kan du spørre fuglene om de kan følge etter bilen med kofferten på taket?» Han ville gjerne hjelpe meg og spurte fuglene om de kunne skynde seg etter bilen. Fuglene syntes egentlig det var litt varmt ute og hadde ikke så veldig lyst. Jeg spurte Boo om han kunne spørre om de tilfeldigvis var i familie med Garder. Og det var de. Langt ute i slekta. Og nå ble de ivrige, kan du tro. De kvitret og sang og fortalte at Garders tipp-tipp-tipp oldemor opprinnelig var fra Gambia. Da var det jo ikke rart at jeg syntes det var noe kjent med kvitringen deres. Og nå ville fuglene hjelpe til. I det de fløy av sted, sa BOO: «Si abaraka eller jerejef. Det betyr TAKK på mandinka og wolof». «ABARAKA! JEREJEF!» Jeg ropte etter fuglene og krysset fingrene for at de kom tilbake med gode nyheter.
Så var det bare å vente. Jeg var ganske trøtt, og det var veldig varmt. Boo tok meg med bort til det store treet. Jeg la meg ned i skyggen og lukket øynene.
Tror jeg tar meg en liten lur mens jeg venter på at fuglene skal komme tilbake.
Stort gjesp fra Calvin
PS! Glad for at jeg Boo i dag. Lurer på hvordan han har lært norsk forresten?