This is your Calvin speaking...
KJÆRE ANNA
Ikke for å skryte, men mysteriet med BRU og BJL viste seg å bli en ganske enkel sak å løse. Etter at jeg hadde pilt litt rundt omkring i det store rommet med alle koffertene og ryggsekkene, fant jeg endelig en vei ut. Jeg befant meg nå i en kjempestor hall. Om rommet med alle koffertene og ryggsekkene hadde vært stort, var det ingen ting sammenliknet med dette. Rundt meg på alle kanter var det små og store mennesker som hastet av gårde med små og store kofferter. Det var TV-er overalt og foran rare maskiner sto folk i lange køer. Ut av maskinene kom det lapper. Jeg hadde sett sånne lapper før. Alt virket så kjent som om jeg hadde vært her før. Ja, selvfølgelig! Vet du hvor jeg var, Anna? Jeg var jo på Gardermoen flyplass! Og nå skjønte jeg hva jeg hadde sett på kofferten. Det var jo en bagasjelapp! BRU og BJL var forkortelser på stedene kofferten skulle til. Nå var det bare å finne ut hvor BRU og BJL var, skaffe en billett, følge kofferten og finne ut hvem som skulle ha tannbørstene og tannkremen.
Det store spørsmålet nå var bare hvem jeg skulle spørre om hjelp? Noen ganger er det ikke så lett å være en 62 centimeter høy mus i et hav av mennesker. Men det vet jo du også, Anna. Tross alt er jo du en 51,5 centimeter høy elefant og det er jo heller ikke alltid så lett. (Denne gangen husket jeg den halve centimeteren også. Så du det?)
Jeg trengte verken å tenke eller å lure særlig lenge. Hjelpen kom raskere enn jeg hadde ventet. Jeg hørte et SVISJ og i neste øyeblikk satt spurven Garder rett foran meg. Garder hadde fulgt med på meg fra der han satt og speidet oppunder taket i avgangshallen. Han syntes jeg så litt «lost» ut og tenkte at jeg trengte hjelp. Det var godt å se han, kan du tro. Jeg spurte om han visste hvor BRU og BJL var, og det gjorde han. Garder er ekspert på alt som forgår på flyplasser. «BRU står for Brussel, som er hovedstaden i Belgia», forklarte han. «Videre står BJL for Banjul, som er hovedstaden i Gambia». Nå hadde privatdetektiv Calvin altså løst mysteriet om BRU og BJL. Ok da, Anna. Garder løste mysteriet for meg. Men nok om det.
Det jeg trengte nå var en billett så jeg kunne fortsette og følge etter den mørkegrå kofferten med tannbørstene og tannkremen. Jeg spurte om Garder kunne hjelpe meg med det også, og det kunne han. Han fløy av sted, og like etterpå kom han tilbake med to boarding pass i nebbet. Et fra Oslo til Brussel og et fra Brussel til Banjul.
Jeg kom meg greit gjennom security'en og fant også fram til riktig gate. Der var det heldigvis en ledig stol, så nå var det bare å vente. Det hadde skjedd så mye siden jeg kastet meg ut av kofferten rett på den hunden at jeg hadde glemt hvor sulten jeg var. Jeg skulle akkurat til å krabbe ned fra stolen igjen for å se om jeg fant noe å spise da en hånd tok tak i den ene armen min og løftet meg opp. «Unnskyld meg!» sa jeg, men han hørte meg ikke. «Hallo, hva skjer'a?»
Jeg hang og dinglet etter armen. Jeg kunne se at han som holdt meg var sånn passe gammel. Han hadde litt grått hår, hadde på seg en mørkeblå dress med fire gullstriper rundt håndleddet og en hatt. Han var ikke alene. Jeg kunne se minst tre til. Alle var kledd ganske likt. «Ser ut som om han reiser alene», sa han som holdt meg. «Jeg tror vi tar han med oss, eller hva sier dere?». Jeg så at de andre nikket og var enige. Men jeg var ikke enig. «Hei, stopp!» ropte jeg i det han bar meg mot gaten. Det hjalp ikke å rope eller prøve å vri seg unna. Vi gikk gjennom en skyvedør, ned en lang gang og om bord i et fly. Om bord i et fly! Skjønner eller, Anna! Det var jo kapteinen som hadde tatt meg med, og nå fikk jeg være med inn i cockpiten. Og ikke nok med det. Jeg fikk mat OG drikke. Det var som en drøm.
Og her sitter jeg altså nå. Jeg, Calvin, sitter foran i cockpiten på et SAS-fly som snart skal ta av fra Gardermoen med destinasjon Brussel. Det er vel bare en ting å si: «This is your Calvin speaking». Hi Hi!
«Fasten-seatbelts-klem» fra Kaptein Calvin
PS Tror jeg må kjøpe meg pilotbriller!