I dype tanker på vei mot Little Bryn...
KJÆRE ANNA
Tenk at jeg for ikke så lenge siden sto bak en gardin på kontoret på skolen og så på at den mørkegrå kofferten ble fylt opp av tannbørster og tannkremer. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg plutselig bestemte meg for å gjemme meg i den. Jeg hadde til og med latt som om jeg var en fryktløs privatdetektiv.
FRYKTLØS PRIVATDETEKTIV. Ja, særlig når jeg sto ansikt til ansikt med den skumle hunden på Gardermoen, eller da jeg hang opp ned under mamma GRIBB, eller da jeg ble «spist» av de dumme krokodillene.
Jeg gikk i mine egne tanker bortover den støvete landeveien på vei mot førskolen Little Bryn. Foran meg gikk Magawa og den lille apen. Det var varmt, men vinden gjorde temperaturen behagelig.
Tenk om jeg aldri hadde falt ut av fergen, tenkte jeg for meg selv. Da hadde jeg ikke møtt Magawa. Jeg hadde bestemt meg for å finne ut litt mer om han og gambiske kjempepungrotter når jeg kom hjem til i Norge. Det var liksom et bånd mellom oss jeg ikke helt forsto.
Det hadde skjedd så mye på turen, og jeg hadde hatt sånn flaks flere ganger. Tenk for eksempel om jeg ikke hadde kjent Garder, da hadde nok ikke fuglene på flyplassen hjulpet meg heller. Og hvis de ikke hadde gjort det, hadde jeg jo aldri funnet kofferten.
Jeg måtte le litt av meg selv og «tenk om»-tankene mine. Siste gang jeg hadde hatt masse «tenk-om»-tanker, var på flyet på vei fra Brussel til Banjul. Det virket så forferdelig lenge siden.
«Og her er barneskolen i Essau, Essau Lower Basic School», hørte jeg plutselig den lille apen si. Jeg kvapp til. Jeg måtte ha gått så fordypet i mine egne tanker at jeg ikke hadde fått med meg noe av det han hadde fortalt om Essau.
«Er det en brønn her så vi kan få oss litt vann?» spurte Magawa. «Jada, bare følg meg», svarte den lille apen. Vi gikk inn gjennom skoleporten. Det var ingen å se. Alle var i klasserommene sine. Vi kunne høre lærerne snakke og så noen som skrev ivrig på en tavle.
«Det går nesten 2000 barn her», fortalte den lille apen. «Noen kommer tidlig og går hjem midt på dagen, mens andre begynner midt på dagen og går hjem på ettermiddagen». Akkurat som på Ablai sin skole, tenkte jeg.
Vi kom frem til brønnen, alle drakk litt og Magawa fylte opp tønnen sin. Jeg syntes vannet fra brønnen smakte litt rart, men når en er tørst, drikker en det som er. Magawa må ha sett at jeg rynket litt på snuten da jeg drakk. «Ikke alt vann i Gambia er like bra», sa han. «Vi som er dyr kan drikke det meste, selv om vi også kan bli syke. Menneskene derimot bør være mer forsiktige. De kan bli skikkelig syke hvis de drikker vann som ikke er rent. Vi dyr er også flinkere enn menneskene til å finne ut hva som er bra vann og hva som ikke er bra vann».
«Nesten alle mennesker i Gambia har en brønn i nærheten av der de bor. Men vannet i de brønnene trenger ikke være så bra», fortalte Magawa. «Brønnene blir gravd ut for hånd, og de må grave mellom 8 og 15 meter rett ned før de finner vann. Det er veldig farlig å jobbe med å grave ut brønner, fordi brønnhullene kan rase sammen. Brønnene er som regel åpne, så det er lett at insekter og smådyr faller opp i vannet. I regntiden, som varer fra juli til oktober, drar det kraftige regnet også med seg ting ned i brønnene, som blander seg med brønnvannet og gjør mange syke».
Magawa stoppet litt og tok seg en stor slurk vann. «Men heldigvis er det også brønner som er boret, og da kommer vannet fra så langt ned i bakken at det er rent og fint og ikke farlig å drikke for menneskene som bor her. Dette vannet er det som de kaller for TAP WATER, det som kommer ut av kranene».
Jeg lyttet til det Magawa fortalte om vannet. Tenk så heldig jeg er som bare kan skru på kranen hjemme, også kommer det ut rent kaldt eller varmt vann.
Det var ikke langt å gå fra Essau Lower Basic School til Little Bryn. Men Magawa og den lille apen ville ikke være med helt dit. «Det er ikke så greit for dyr som oss å gå inn dit blant alle menneskene», forklarte Magawa. Han kunne se at jeg ble litt lei meg, og jeg tror han også var litt trist, for han skyndte seg å si: «Gå nå og finn kofferten din. Førskolen ligger rett der nede». Han pekte på en hvit mur som omkranset noen bygninger. Vi sa farvel til hverandre og skilte lag. Jeg tenkte på om jeg noen gang ville møte dem igjen mens jeg nærmet meg førskolen. Jeg sto med ryggen mot Gambiafloden og så rett på en stor port. På hver side av porten var det malt et flagg. Det var det norske flagget på den ene siden og det gambiske på den andre.
Håper du er like spent som jeg på hva som skjer når jeg går inn porten, Anna.
Forteller om det senere.
Klem fra Calvin
PS! Tenk å stå i et 15 meter dypt hull og grave ut brønner med vann til livet. Det hadde jeg aldri turt, Anna!