Mysteriet med BRU og BJL...
KJÆRE ANNA
Det siste jeg fortalte deg om var at jeg lå i en koffert, i en bil på vei til et ukjent sted. Det var ikke noe moro, kan jeg love deg. Du mister liksom følingen med alt som har med tid og sted å gjøre. Ja! Du kan jo bare prøve selv, hvis du ikke tror meg.
Jeg visste i hvert fall ikke om det var i dag, i morgen eller i går, der jeg lå. Jeg visste faktisk ikke om det var dag eller natt heller. Det jeg visste var at kofferten med meg oppi sto helt stille, og at jeg var kjempesulten! Vet du hva, Anna? Akkurat da følte jeg meg ikke som en fryktløs privatdetektiv. Jeg følte meg bare sulten, ensom og kanskje bittelitt redd.
Og det var mens jeg lå der og syntes skikkelig synd på meg selv at jeg hørte en mørk stemme som ropte: «SØK»! Sekundet etter hørte jeg noe som beveget seg der ute. Det rumsterte rundt, stoppet litt, krafset og klorte, og så var det i bevegelse igjen. Jeg kunne høre at det kom nærmere og nærmere. Og nå var det bare et tidsspørsmål før det ville være ved kofferten min. Hjertet mitt hamret i brystet. «Nå er det ute med meg», tenkte jeg. Jeg kjente redselen komme krypende, men så plutselig kjente jeg noe annet komme krypende også. Eller egentlig ikke krypende. Det var som om noe bygget seg opp inni meg. Og vet du hva det var, Anna? Det var et KJEMPENYS. Jeg prøvde å holde det tilbake, men hadde ikke sjans. Det var bare en ting som kunne få meg til å nyse på den måten. Og det var HUNDER!
Utenfor var alt blitt helt stille. Et øyeblikk trodde jeg faren var over, men så begynte det jeg nå hadde funnet ut var en hund, å klore og krafse i en voldsom fart på kofferten min. Jeg kunne høre den mørke stemmen si: «PÅ PLASS». Kofferten ble lagt ned, og nå gjaldt det. Jeg måtte komme meg usett ut av kofferten så fort jeg bare kunne. Lokket gikk opp, og jeg kastet meg ut. Men vet du hva, Anna? I farten kastet jeg meg rett ut på noe stort og mykt. Det var hunden. Den ble nok like overrasket som meg, for den begynte straks å løpe. Jeg klamret meg fast så godt jeg kunne i det vi raste av gårde mellom kofferter og ryggsekker. Den mørke stemmen ropte «STOPP», og hunden bråstoppet. Men jeg bråstoppet ikke. Det skal jeg love deg. Jeg fløy gjennom luften til jeg traff bakken med et dunk. Jeg reiset meg opp, børstet litt av meg og kjente at ingen ting var brukket. Nå var det bare å finne den mørkegrå kofferten min.
Men da jeg skulle til å gå, hørte jeg knurring bak meg. Jeg visste hvem det kom fra, og snudde meg sakte rundt. Åh, hjelpe meg, Anna. Du skulle sett den hunden som sto foran meg! Den var DIGER. Den knurret, flekket tenner og kom sakte mot meg. Jeg sto som frosset fast. Klarte ikke å bevege meg en millimeter. Jeg var så innmari redd. Jeg lukket øynene og kjente den varme pusten fra hunden i ansiktet. Og akkurat i det hunden åpnet munnen, klar til å løfte meg opp etter tennene, skjedde det på nytt. Og denne gangen holdt jeg hvert fall ikke igjen. Nyset som bygget seg opp inni meg, eksploderte ut av snuten min. Den store hunden krøp sammen i bare forskrekkelse i det enda et nys ble slengt ut mot dyret foran meg, og nå pilte den klynkende tilbake til eieren sin med halen mellom beina.
Jeg var fremdeles ganske skjelven, men nå måtte jeg finne den mørkegrå kofferten min. Det var bare det at min mørkegrå koffert ikke var den eneste mørkegrå kofferten der inne. Og ikke nok med det. Koffertene kjørte av sted på bånd hit og dit. Hvordan skulle jeg finne igjen kofferten med alle tannbørstene og tannkremene i?
Jeg hadde nesten gitt opp håpet da jeg kom på noe. Jeg hadde sett noe på kofferten i det jeg kastet meg ut. På håndtaket var det festet en lapp som ikke hadde vært der før. Og på lappen hadde det stått BRU og BJL. Men hva betydde egentlig BRU og BJL? Det var på tide å bli privatdetektiv Calvin igjen og finne svaret på spørsmålet.
Over og ut fra meg. Har et mysterium å løse (må bare spise litt først).
Klem fra din venn Calvin.
PS. Minn meg på at neste gang jeg kjøper koffert, skal den ha helt crazy farger og mønstre.