På tur over Gambiafloden
KJÆRE ANNA
Der sto jeg altså og ventet på komme om bord i fergen sammen med hundredevis av andre. Luften var varm og sto helt stille. Gateselgere, som hadde butikken sin på ryggen eller på hodet, gikk på kryss og tvers gjennom folkemengden og prøvde å selge sakene sine. Jeg kjøpte meg et par pilotbriller. Ekte Ray Dan!
Det var forresten ikke bare mennesker som skulle være med fergen, men også geiter, sauer, høner og noen kuer. Her og der kunne man se katter som smøg seg omkring mellom alle menneskene. De var sikkert vennene til forbryterbanden som hadde prøvd å rane kofferten på African Village. «Du må passe godt på sakene dine her», sa noen bak meg. Jeg hadde fått øye på kofferten mellom alle beina, og nå nektet jeg å miste den av syne, men stemmen bak meg ga seg ikke: «Her nede på kaia er det mange mjauende lommetyver. Plutselig har de stjålet noe fra deg uten at du merker det, som pengene dine eller kanskje billetten». Til slutt måtte jeg snu meg, og da så jeg rett inn i ansiktet til ei ku med verdens største horn. «Men det pleier å gå bra», fortsatte hun og smilte vennlig. «Er det første gangen din med fergen?»
Jeg skulle til å svare, men i det samme må de ha åpnet porten, for nå begynte menneskemengden å flytte på seg for å komme om bord i båten. Den beveget seg nærmest som en stor organisme. KOFFERTEN! HVOR BLE DET AV KOFFERTEN? Åh, skulle ønske at den dumme ikke kua hadde pratet så fælt bak meg, for nå hadde jeg mistet kofferten av syne likevel. Men da fikk jeg øye på den igjen. Det så nærmest ut som om den den fløy over alle menneskene. Antagelig var det noen som bar den på hodet. Jeg prøvde å åle meg frem mellom mennesker og dyr. «Husk å passe godt på sakene dine», hørte jeg noen rope etter meg, men jeg hadde ingen tid å miste og banet meg vei videre forover.
«BILLETTEN!» hørte jeg plutselig noen si. Jeg kjente etter med den ene labben i lommen, men fant ingen billett. Så kjente jeg etter i den andre lommen. Ingen billett der heller. «Men jeg hadde den jo i sted», sa jeg fortvilet til kontrolløren. «Du kommer ikke om bord uten billett», svarte han tilbake og så strengt på meg. «Det er sikkert kattene», hørte jeg plutselig noen si, og rett ved siden av meg sto kua igjen. «Jeg sa jo at du skulle passe godt på, men du hadde det så travelt». Jeg forklarte at jeg fulgte etter en koffert med tannbørster og tannkrem, og pekte. I det samme så jeg at den forsvant opp på det øverste dekket på båten.
Nå viste det seg at kua og billettkontrolløren var fra den samme landsbyen, og hadde mange felles bekjente. Etter at de hadde pratet sammen i omtrent fem minutter, klarte kua å overtale kontrolløren til å slippe meg igjennom likevel. «Det er første gangen hans på båten», forklarte hun.
«Du kan hoppe opp på nakken min», sa kua. Jeg takket kontrolløren og trakk et lettelsens sukk. Kua måtte gå slalåm mellom mennesker, dyr, biler og trailere for å komme om bord, og jeg holdt meg godt fast i hornene hennes. «Barra», spurte jeg, «hva er det for et sted?» «Det er dit fergen går», svarte kua. «Det er på en måte hovedstaden i det distriktet som heter Niumi, og byen er en av de viktigste byene på hele nordsiden av Gambiafloden».
Båten hadde forlatt Banjul og var nå på vei over til den andre siden. Jeg satt på nakken til kua på det nederste dekket. På det øverste var kofferten, men jeg hadde ikke mulighet for å komme meg opp dit. Antagelig ville det uansett være lettere følge etter den ut av båten hvis jeg bare ventet her til den kom ned trappen igjen. I stedet krabbet jeg opp på et av hornene til kua for å se bedre. Jeg kunne se elvebredden på den andre siden, med vekselsvis mangroveskog og sandstrender. Ytterst ut mot havet så jeg en by som måtte være Barra, og helt ut på tuppen lå det et gammelt fort, eller festning. «Det er Fort Bullen», sa kua. «Den ble bygget av engelskmennene på en tid da man fanget slaver i Gambia og solgte dem i Amerika». «Slaver?» spurte jeg. «Ja, at noen eier andre mennesker og holder dem fanget, og får dem til å arbeide gratis for seg», svarte hun og forklarte videre: «Først var engelskmennene med på å fange og selge slaver. Så sluttet de med det og ville de at de andre landene, som Nederland, Portugal og Norge og Danmark, også skulle slutte. Da bygde de dette fortet for å passe på at de andre heller ikke skulle fraktet med seg slaver ut Gambiafloden». «Slaver...», gjentok jeg for meg selv. «Har virkelig Norge vært med på dette?»
Jeg sto på toppen av kuhornet og stirret, da det plutselig gikk et kraftig rykk i båten som om den kjørte over en sandbanke. Jeg mistet fullstendig balansen og ramlet forover og over rekka på båten. Vannet under meg nærmet seg i stor fart, og jeg landet med et plask. HJELP, ropte jeg, men fergen var alt langt av gårde. Åh nei, hva skal jeg gjøre nå, tenkte jeg og var helt på gråten. HJELP, HJELP, HJEEEELP. Opp av vannet så jeg plutselig at det stakk opp noen finner.
Kanskje er dette min siste klem til deg, Anna!
PS! Hvis jeg ikke blir spist av haier, driver jeg kanskje i land i Sør-Amerika et sted. Da må du lete etter meg der.