Et monster i rødt...
KJÆRE ANNA
Kofferten sto heldigvis trygt bak gitterdøren. Så da var det nok ikke kofferten det røde monsteret var ute etter. Det holdt seg forresten merkelig nok omtrent på samme plass hele tiden. Det gjorde de som spilte på trommene også. Her var det noe som ikke stemte. Skulle ønske jeg kunne finne Mansa, men jeg hadde ikke sett snurten av han siden jeg kom tilbake til hotellet. Kunne det ha skjedd han noe? Jeg håpet ikke at han hadde kommet ut for den gule katten, eller enda verre, det røde monsteret.
Trommene stoppet. Monsteret stoppet. Det ble helt stille før menneskene som satt i restauranten begynte å klappe og hoie. KLAPPE og HOIE, var de helt gærne, eller? Man klapper ikke når et monster svirrer rundt med to macheter. Hva tenkte de på?
Nå gikk det et menneske bort til monsteret. Jeg skulle akkurat til å rope: PASS DEG, da jeg fikk se Mansa. Han fikk øye på meg også og kom bort. «Did you like the show?»
SÅ KLART! Det var jo bare et show. Nå husket jeg at det hadde hengt plakater i restauranten i dag morges. Gambian Night at African Village, hadde det stått. Hvordan kunne jeg ha glemt det?
«Joda, det var fint», svarte jeg og lot som om jeg hadde visst at det var et show hele tiden. Men hva var egentlig det røde monsteret? tenkte jeg. Det var akkurat som om Mansa hadde hørt tankene mine, for nå begynte han å fortelle.
«The red monster er en Kankurang», sa Mansa. «En Kankurang tilhørte opprinnelig Mandinkakulturen», fortsatte han. Nå hadde Mansa virkelig kommet i gang. Dette var hans forfedres historie.
«En utvalgt mann skulle bære en maske laget av barken og de røde fibrene fra FAARATREET. Han skulle også dekke resten av kroppen sin med blader og en slags maling, laget av planter. Når mannen endelig var forvandlet til en Kankurang, skulle den passe på at lover og regler ble fulgt. Kankurangen var også med i mystiske ritualer, og den hadde krefter til å drive ut onde ånder. Machetene ble blant annet brukt til å forsvare mennesker mot de onde åndene. Selv om Kankurangen skulle hjelpe menneskene med orden i samfunnet, var folk flest redd for den.»
Mansa stoppet midt i fortellingen som om han plutselig kom på noe. «But, hvordan gikk det med you and Haan today?» spurte han. «I totally forgot å spørre deg». Jeg studerte ansiktet til Mansa nøye før jeg svarte han: Det viste seg at Haan var en spøkefugl, og at krokodillene lekte en helt sjuk lek. Jeg fortalte alt som hadde skjedd, og mens jeg snakket så jeg at Mansa nikket på hodet. «Hm», sa han da jeg var ferdig. «Jeg trodde Haan hadde blitt bedre. Hun finner på så mange dumme ting i blant. Jeg er så lei meg for at hun ikke oppførte seg bra mot deg».
Det hadde vært en lang dag med masse opplevelser. Jeg sa god natt til Mansa og tuslet bort til den runde hytten min. Jeg klarte nesten ikke å holde øynene åpne da jeg pusset tennene. Det var deilig og kjølig i rommet. Jeg la hodet på puten min og gledet meg til å forsvinne inn i drømmeland. Utenfor var det helt stille. Det enste jeg hørte var bølgene som rullet sakte innover stranden.
Tam, tam, tam. Jeg åpnet øynene. Tam, tam, tam. Å nei, det var trommene som begynte igjen. Tam, tam, tam. Sterkere nå. Jeg snudde meg fra side til side. La puten over hodet. For et bråk. Tam, tam, tam. Det var ikke lett å få sove, men jeg må ha gjort det til slutt likevel, for jeg bråvåknet av at noen hamret på døren min. «HELP! CALVIN! WAKE UP!» Jeg stormet mot døra og åpnet den. Utenfor sto Mansa. Han så helt forskremt ut og skrek: «COME! HURRY UP! KATTENE KOMMER!»
Oppdaterer deg senere, Anna. Må forte meg...
Calvin
PS! Fikk visst ikke tid til å skrive «klem fra» en gang.