Å stinke fisk
KJÆRE ANNA
Har du noen gang vært så sint at du har holdt på å sprekke? Det har jeg! Eller, først var jeg så redd som jeg aldri har vært før, og så ble jeg SKIKKELIG sint. Hadde jeg kunnet bli rød i ansiktet, hadde jeg blitt det.
Haan hadde altså flakset opp i et tre, og jeg hadde blitt «spist» av en krokodille. I hvert fall var hodet mitt fanget i en krokodillekjeft. Det jeg ikke skjønte helt, var hvorfor den ikke holdt meg hardt fast. Den holdt meg bare forsiktig, men akkurat nok til at jeg ikke kunne komme meg løs. «Jeg vant!» hørte jeg krokodillen si mellom tennene. «Nå har jeg tre poeng!»
Jeg hørte en annen mumle at «min» krokodille sikkert hadde jukset. Hva var det de egentlig holdt på med der ute? Det begynte å bli ganske ekkelt her inne hvert fall. Krokodillens ånde var noe av det verste jeg hadde kjent. For ikke å snakke om slimet som rant inn i det ene øyet mitt. «Ikke sant han jukset, Haan», hørte jeg enda en si. «Nei, Charlie vant denne runden også, gutter». «Åh, fillern», svarte han som hadde spurt. «Han vinner alltid». «Partisk dommer», hvisket en lys krokodillestemme.
«Ja, ja du får skrive et poeng til på tavla til Charlie da, Haan». Jeg hørte vingeslag og noen som skrev. Stanken fra ånden til denne Charlie svei i nesa mi. Og redselen jeg først hadde følt gikk nå over til sinne. HAAN OG DE EKLE BEISTENE HADDE BRUKT MEG I EN SLAGS LEK!!!
«Ok, da kan du slippe han løs, Charlie». Det var Haan som snakket. Charlie åpnet kjeften, og jeg falt gispende ut. Jeg kom meg opp på beina i en fart og var illsint. Men før jeg rakk å si noe, sa Charlie: «Hei på deg», som om ingenting hadde hendt. «Du bør nok vaske deg litt. Ser du har litt fiskeslo på hodet. Beklager virkelig det, men jeg hadde akkurat spist før du kom, skjønner du».
«Gutter, si takk til eh, til eh...» «Calvin», hjalp Haan. «Ja, Calvin, gutter. Si takk til Calvin for sporty deltagelse». «Takk, Calvin!» sa alle de andre krokodillene i kor. Nå var jeg så sint at jeg klarte rett og slett ikke å si noe. Jeg bare snudde meg rundt og gikk med bestemte skritt ut av parken. Jeg kunne høre en av krokodillene si noe i det jeg gikk.
«Så kjip han var 'a. Må vel være lov til å leke litt, vel? Han trodde vel ikke at vi hadde tenkt til å spise han. Æsj, bare jeg tenker på å spise en mus blir jeg helt kvalm. Nei, takke meg til fisk». De andre stemte enig i.
Jeg fortsatte å gå i retning av hotellet. Ha! Rolig og avslappende dag, du liksom! Jeg gikk så fordypet i mine egne sinte tanker at jeg ikke merket at jeg hadde kommet opp på hovedveien. TUUUUUUT, jeg skvatt til. Det var en av de kassebilene igjen. Jeg kunne nesten ha blitt påkjørt. Best å følge litt mer med, tenkte jeg litt roligere nå.
Det var et stykke å gå til hotellet, og om ikke lenge var det mørkt. Jeg var skikkelig tørst, luktet fisk og varmen var intens. Jeg tenkte på det Haan hadde sagt, om at krokodillene ble i dårlig humør i varmen. Hun hadde lurt meg skikkelig. Åh, jeg må virkelig ha sett dum ut der jeg stakk ut av munnen på den krokodillen. Mansa hadde helt sikkert hørt om det allerede fra en av spionfirfirslene. Kanskje han også hadde visst om den dumme leken til Haan og krokodillene uten å fortelle det til meg.
«CALVIN??? Er det virkelig deg?» var det en som sa overrasket bak meg. Jeg kjente den stemmen. «BOO!» ropte jeg. Jeg ble så glad! Det var så godt å se han.
«Hva skjedde med deg egentlig?» spurte Boo. Jeg fortalte om hvordan jeg hadde falt av trallen, om sauene, om gribbene, om African Village og Mansa, og om de dumme krokodillene, og sist men ikke minst at jeg hadde funnet kofferten med tannbørstene og tannkremene i.
Da jeg var ferdig, sto Boo bare og stirret foran seg. Det var visst litt for mye informasjon for han på en gang. «Du får sette deg opp på trallen, Calvin. Så skal jeg kjøre deg til African Village», sa han endelig. «Hold deg godt fast denne gangen, så du ikke ramler av igjen». Boo hadde allerede passasjerer der. Det var en hønemor med kyllinger. Pelsen min var full av krokodilleslim, og jeg stinket gammel fisk. Hønemor satt og halvsov og klukket for seg selv. I det jeg kløyv opp i vognen, stoppet hønemor klukkingen og rynket på nebbet. Kyllingene pilte under mors vinger, la seg til og nistirret. Jeg var så flau over den forkomne tilstanden min, så jeg satt bare og kikket ned i gulvet hele turen tilbake til hotellet.
«Da er vi framme», sa Boo. Boo hadde det litt travelt, så han måtte dra igjen med en gang. Jeg gikk inn porten til African Village og hadde ikke kommet langt nedover innkjørselen før jeg hørte trommer og så noe som liknet på et rødt, stort monster med en machete i hver hånd. Jeg kastet meg lynraskt inn i en busk og snek meg nærmere i skikkelig «Mansastil». Trommingen tiltok i intensitet og styrke. Det røde monsteret hadde begynt å snurre rundt, mens det slo machetene hardt mot hverandre.
Det er noe rart som foregår på hotellet. Må finne Mansa og sjekke kofferten.
Klem fra Calvin.
PS! Neste gang jeg kjenner på meg at det skal bli en rolig og avslappende dag, håper jeg det virkelig blir det. Forresten en machete er en stor kniv, nesten som et sverd.